Halloerdetnoenhjemme?

Hallo?Hallooo?!!
Nei, det er ingen her. Alle har dratt fra meg. Hjem for å feire jul.
Ja, det er koselig med jul, men jeg kan kose meg aleine jeg.
Katrine skal bli voksen denne jula. Lære å klare seg selv.
Lage mat selv, kle seg selv. Stå på egne bein.
Jeg har nådd et hamskifte i livet mitt.

Det store veddemålet..

Jeg hater å tape. Og jeg nekter å tape. Spessielt veddemål. Jeg ingår aldri et veddemål før jeg er sikker på å vinne. Men denne gangen kan jeg ha tatt meg vann over hodet. Likevel, jeg må vinne. Slik er det bare.

Det begynte på øvelse med symfoniorkesteret. (Nei, jeg spiller ikke der, eller kikker på som trommisene i et symfoniorkester gjør, men vi var og så på en øvelse med ”klassen” (i hvert fall den delen av klassen som ikke følte seg for gode til å stille opp)) Og det var greit nok, helt til vi la merke til fyren som satt og spilte tuba på bakerste rekke, da ble denne stunden med symfonien ukas høydepunkt, og tubaisten ble min helt.Mitt under stykket dro han fram den største muten jeg noensinne har sett, og stappa den opp i trakta. Hver gang han tok muten oppi, eller ut av tubaen, fikk meg og Andy latterkikk. Det så sinnssykt vittig ut.

Her startet altså det første veddemålet. Meg og Andy var så fascinert av fyren på tuba, at vi inngikk et veddemål om hvem av oss som først blir tatt inn i symfoniorkesteret på tuba. (Det jeg ikke har sagt til Andreas er at jeg i mine glade korpsdager lærte meg ”til Paris” på tuba, så jeg vil absolutt si at jeg har et forsprang her, og føler vel egentlig at den seieren er sikra.)

Så til veddemål nummer to. Det var i gårkveld, da meg og Andy satt og chilla i Idunveien, at vi kom inn på temaet: bøker. Som de beleste personene vi er, hender det ofte at vi sitter og diskuterer god litteratur på lørdagskvelder. I Hvert fall; Denne diskusjonene resulterte til slutt i nok et veddemål. Nå er det altså om og gjøre å være den første til å utgi en bok. Andy røper etterpå at han en gang fikk 6-er på en novelle i 10. klasse, og jeg føler han juksa som ikke sa det før. Likevel, jeg gikk ut med to karakterer høyre enn Andreas i norsk skriftlig fra videregående. Dette betyr to poeng til meg, og nok en seier. Jeg skal skrive en barnebok. Ikke fordi jeg tror barn sluker alt men fordi jeg liker barnebøker og fordi jeg føler meg litt som et barn selv. Det blir enkelt. Jeg har allerede skaffet meg en illustratør. Marita Skeibruk. En av de fremste.

Andreas har bestemt seg for å ta en ”Asbjørnsen og Moe”. Han skal rundt og samle inn eventyr til sin bok. Stakkars Andreas vet ikke at Asbjørnsen og Moe levde på 1800-tallet og at folk i dag ønsker moderne og spennende litteratur.

Uansett Andreas` gripende interesse for eventyr og Asbjørnsen og Moe, resulterte i ønske om navnebytte ”Andreas Asbjørnsenogmoe Holvik” skal visst bli det nye nå. Han tror det vil klinge bedre når han skal ut og jakte på eventyr. Jeg vet ikke helt. Men i hvert fall, ønske om navnebytte endte til slutt opp i nok et veddemål. ”Hvem blir første mann til å få et godkjent navnebytte?”. Dette er det første punktet hvor jeg føler at jeg ligger litt etter. Før jeg kan søke om navnebytte, må jeg vite hva jeg vil bytte til. Har du et godt forslag, så sleng det inn som kommentar.

Men det stoppet ikke her. I løpet av kvelden i går ble vi til slutt enige om et siste veddemål. Her er det om og gjøre å være førstemann til å vinne en nobelpris. Som sagt, jeg inngår ikke et veddemål uten at jeg er sikker på å vinne, og jeg skal vinne mange nobelpriser. Vet ikke i hva ennå, men det blir noe stort. Jeg er sikker på det.

Nå har jeg i hvert fall nok å gjøre framover. I motsetning til Andreas, har jeg struktur på livet mitt. Struktur er i dette til felle lik seier.

Da sier jeg takk for denne gang. Jeg må gå igang med å å øve tuba og skrive barnebok.

Prates;)

Noen som trenger ved??

Det var mørk og kald morgen i begynnelsen av november. De første snøfnuggene hadde allerede falt over sørlandet. I Idunveien 7b satt Katrine ved frokostbordet og forsøkte å holde varmen over en kopp te. Men fortsatt var det kjølig. Katrine fikk da en lys idé: Peisen! Selvfølgelig må det fyres i peisen, slik Katrine kan minnes at pappa alltid gjorde da Katrine bodde hjemme og levde ut sin lykkelige barndom, uten bekymringer.

Ved godt mot kler Katrine på seg sin varmeste jakke og tar turen ut for å sanke inn litt ved. Hun plukker med seg noen greiner hun finner i "hagen" og tar de med seg inn, godt fornøyd med seg selv. "De andre blir nok glade når de våkner opp til oppvarmet stue", tenker Katrine. Hun tar med seg veden opp i stua, finner fram fyrstikker, og tenner opp i........peisen??

Men hvor i alle dager er peisen??

Katrine leter høyt og lavt. Gjennomsøker leiligheten på langs og på tvers. Men må til slutt innse at det ikke finnes noen peis i Idun veien 7b.

Litt betuttet legger hun fra seg veden på stuebordet. Mens fingrene er blåe, og hun skjelver av kulde, ser hun for seg en knitrende peis, og minnes igjen sin lykkelige, bekymringsløse barndom. Hvor kulde innendørs ikke en gang var et tema

Så tilbake til veden. De andre i leiligheten var ikke så glade som Katrine hadde trodd over at hun tok med seg ved inn i stua en tidilig noevmber-morgen. De syntes visst ikke at ved hører hjemme på stuebordet. Katrine har derfor fått streng beskjed om at veden skal ned i vedkjelleren. I dag.

Så nå sitter jeg her. Peis har jeg ikke, og da er det vel naturlig at jeg heller ikke har noen vedkjeller. Spørsmålet er da hvor jeg gjør av veden?

Om noen skulle ha lyst på litt ved, kan de komme og hente det her i Idunveien 7b.