Pinnen!

Årets herligste tur fant sted natt til torsdag 15. januar. Strekningen var Ansgar – Kristiansand lufthavn, Kjevik.

Bakgrunnen for turen var at årets bibelskolekull på Ansgar som vanlig skulle til New Orleans,
og måtte befinne seg på flyplassen klokka fire om morgenen. Tidligere år har dette bydd på problemer, men ikke etter det geniale transportmiddlenet ”Pinnen” ble oppdaget. Ideen om pinnen ble satt til live da Katrine en kald vinterdag i 2007 gikk forbi en stakkarslig brøytestikke i en veikant, og tenkte at den måtte kunne brukes til noe mer enn å ligge der ensom og forlatt. Som en del av guds skaperverk fortjener den da bedre enn dette?

Katrine tok med seg pinnen til Ansgar og innviet den som ansgars nye fremkomsmiddel. Pinnen ble snart døpt ”tour lé pinn”, og tok raskt ansgarbilens plass. For en krone kunne man kjøpe ukespass med pinnen, og bli fraktet mellom klasserom 3 og aulaen, eller ned på leilighetene om man ville det. Pinnen kjørte også til butikken, og nølte ikke med å stille opp om noen trengte å tømme søpla.

Pinnen arbeidet seg raskt opp i gradene, og gjennombruddet kom da elevene i musikklassen begynte å stille spørsmål ved hvem de skulle lure for å kjøre dem til kjevik klokka fire om morgenen. Katrine visste råd, og pinnen lot seg ikke be to ganger.

Pinneturen til kjevik ble så vellykket i 2008 at det bare måtte gjentas i 2009. Det er trist å meddele at ”Tour le pinn, 2008” har tatt veien til et bedre sted. Etter nøye utvelgelse fant Katrine likevel en god kandidat som med glede stilte opp til pinneturen 2009. En tur vi seint vil glemme.

Å få muligheten til å kjøre pinnen til kjevik midt på natta burde bli en menneskerett. Det ble uforglemmelig måneskinnstur for de som var så sporty å stille opp. Innkludert pinnesjåføren var vi fem stykker: Katrine, Lasse, Karoline F Pedersen (som forøvrig tok bryllupsreisen med Øvind F Pedersen til New Orleans) og Maria, her repsenentert ved Merete Henriksen. Maria ble dessverre for syk til å stille opp. Plassen hennes på pinnen ble derfor innviet av Merete fra danseklassen som skjønte at dette var en tur en ikke burde gå glipp av, om en skal til New Orleans eller ei.

Pinnens avgang fra Asngar var 02:25. Pinnen hadde selvsatg sørget for rikelig med reflekser slik at alle skulle få en følelse av å bli sett. Pinnen vil nødig stenge noen utenfor.

En punkt på turen, var det en av passasjerene som grunnet et synsbedrag, mente at vi nesten var framme. Lasse retter opp i dette ved å påpeke at det er to rullebanelengder igjen å gå, + kryssing av en elv. For å regne ut hvor langt dette er, ringer han likegodt 1881 og spør etter lengden på kjevik rullebane. Etter en hyggelig samtale har vi fått vite at rullebanen er 2 kilometer lang. Rask hoderegning sier oss dermed at vi har 4 kilometer igjen å gå. Som tileggsopplysing får vi vite at grunnet dagens bestemmelser er det kun 1800 meter av rullebanens lenge som kan utnyttes. Vi føler oss mye klokere.

Bagasje ansvarlig – Lasse, hadde også sørget for proviant på turen. Hva er vel mer velsmakende enn kvikk lunsj ute i det fri, klokka halv fire på natta?

Vi ankom flyplassen 03:55, og turen tok dermed en og en halv time. Og som alle sa etter på: ”Det virker mye lengre med bil!”

Pinnen håper alle vil få et fantastisk opphold i New Orleans, og ønsker dere velkommen tilbake ved en seinere anledning.

Tredje verdenskrig og Mari

04.01.09, klokka 19:39

Sted: Idunveien 7b, andre etasje

Parter i konflikt: Margrethe og Lasse

Tidsvitner: Marita og Marita

Skribent: Katrine Torvik

Bakgrunnsinfo: Katrine fikk en plutselig innskytelse, et ønske om å havne i historiebøkene. Den beste måten å gjøre det på, må utvilsomt være å starte en tredje verdenskrig.

Handlingsutløp: Margrethe og Lasse er i ferd med å starte en tredje verdenskrig, utviklet fra en uskyldig putekrig.

Katrine skriver historie.

Putekrigen blir straks mer dramatisk da Lasse går ti

l anskaffelse av en hammer, som Margrethe raskt kaprer. Hun føler seieren er sikret.

Katrine oppfordrer til videre kamp. Dersom en av partene skulle stikke av med seieren nå, ville det ikke bli noe som er verd å skrive om i historiebøkene.

Margrethe legger fra seg hammeren til fordel for det mer harmløse våpenet – Puta. Men tar en time-out i krigen, da hun oppdager putas myke innhold, hvilket ikke burde være uvanlig for en pute.

Klokka 19:47. Et drastisk vendepunkt i krigen finner sted da Margrethe i kampens hete, forlater plassen sin i sofaen, og reiser seg opp i stående stilling. Lasse oppfatter dette som faretruene, og er i tvil om dette er brudd med reglene. Han rådfører seg med seg selv og finner ut at i krig er alt lov. Dermed følger han etter.

Som en følge av dette, er akvariet millimetere fra å gå gulvet. Dette ville hindret krigen fra å utvikle seg videre, og vi kunne i stedet ha endt opp med en ny tsunami. Det jeg skriver ville dermed ikke lengre handlet om det som er i ferd

med å utvikle seg til tredje verdenskrig. Men fortsatt ville det vært historie.

Klokka 19:50. Margrethe tar nok en time-out fra krigen da hum må en tur på toalettet, etter å ha satt over en kanne te. Lasse benytter anledningen til å ta tilbake alle putene Margrethe har kapret på et tidligere stadiet i krigen.

Noe uventet skjer klokka 19:51: Marita kommer plutselig ut fra det ene badet. Hun befinner seg dermed midt i krigsområdet, men er imidlertid i tvil om hvilken side hun skal ta i krigen. Hun velger derfor å fortsette ferden inn på rommet sitt, og lukker døren bak seg. Maritas rolle i krigen blir dermed ubetydelig.

Klokka 19:53. Krigen får et lengre opphold da Lasse tar turen ned trappa, mens Margrethe går på jakt etter sukker.

Klokka 19:55. Krigen tar en uventet vending. En tredje person inkluderes i konflikten da Lasse kommer opp trappa med en alliert. Den allierte (Ole Marius) viser imidlertidig en mørk side ved seg selv, da han vender en kald skulder til Lasse og tar parti med fienden; Margrethe.

Krigens høydepunk finner sted da det oppstår en intern konflikt mellom de allierte. Konflikten starter da Margrethe i et uaktsomt øyeblikk putter sukker i Ole Marius sin tekopp.

20:00. Stille før stormen.

..to be continued...