Uzbekistan

Noen ganger sier jeg litt mye rart. Jeg vet ikke alltid om det er bra, eller dårlig. For eksempel når ringer og Andy klager over at han er bortskjemt, og jeg trøster han med å inngå en pakt om at vi skal reise et år til Uzbekistan og hjelpe folk. At vi kun skal leve på et knekkebrød om dagen. Og vi skal gi bort de materiellere godene våre til noen som trenger de mer enn oss. På den måten skal vi innse hvor heldige vi er nå vi kommer hjem igjen, og at vi kan være lykkelige med mye mindre enn vi har i dag.

Jeg vet ikke hvor Uzbekistan er en gang. Jeg googler det derfor for å finne litt ut hva jeg har i vente. ”Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Usbekistan ville vi trenge 1 jordkloder.” Trodde bare vi hadde en jordklode, jeg. Men mulig jeg tar feil. Dessuten trodde jeg det hette en jordklode, og at jordkloder var flertall. Mulig jeg tar feil på det og.

Pinnen!

Årets herligste tur fant sted natt til torsdag 15. januar. Strekningen var Ansgar – Kristiansand lufthavn, Kjevik.

Bakgrunnen for turen var at årets bibelskolekull på Ansgar som vanlig skulle til New Orleans,
og måtte befinne seg på flyplassen klokka fire om morgenen. Tidligere år har dette bydd på problemer, men ikke etter det geniale transportmiddlenet ”Pinnen” ble oppdaget. Ideen om pinnen ble satt til live da Katrine en kald vinterdag i 2007 gikk forbi en stakkarslig brøytestikke i en veikant, og tenkte at den måtte kunne brukes til noe mer enn å ligge der ensom og forlatt. Som en del av guds skaperverk fortjener den da bedre enn dette?

Katrine tok med seg pinnen til Ansgar og innviet den som ansgars nye fremkomsmiddel. Pinnen ble snart døpt ”tour lé pinn”, og tok raskt ansgarbilens plass. For en krone kunne man kjøpe ukespass med pinnen, og bli fraktet mellom klasserom 3 og aulaen, eller ned på leilighetene om man ville det. Pinnen kjørte også til butikken, og nølte ikke med å stille opp om noen trengte å tømme søpla.

Pinnen arbeidet seg raskt opp i gradene, og gjennombruddet kom da elevene i musikklassen begynte å stille spørsmål ved hvem de skulle lure for å kjøre dem til kjevik klokka fire om morgenen. Katrine visste råd, og pinnen lot seg ikke be to ganger.

Pinneturen til kjevik ble så vellykket i 2008 at det bare måtte gjentas i 2009. Det er trist å meddele at ”Tour le pinn, 2008” har tatt veien til et bedre sted. Etter nøye utvelgelse fant Katrine likevel en god kandidat som med glede stilte opp til pinneturen 2009. En tur vi seint vil glemme.

Å få muligheten til å kjøre pinnen til kjevik midt på natta burde bli en menneskerett. Det ble uforglemmelig måneskinnstur for de som var så sporty å stille opp. Innkludert pinnesjåføren var vi fem stykker: Katrine, Lasse, Karoline F Pedersen (som forøvrig tok bryllupsreisen med Øvind F Pedersen til New Orleans) og Maria, her repsenentert ved Merete Henriksen. Maria ble dessverre for syk til å stille opp. Plassen hennes på pinnen ble derfor innviet av Merete fra danseklassen som skjønte at dette var en tur en ikke burde gå glipp av, om en skal til New Orleans eller ei.

Pinnens avgang fra Asngar var 02:25. Pinnen hadde selvsatg sørget for rikelig med reflekser slik at alle skulle få en følelse av å bli sett. Pinnen vil nødig stenge noen utenfor.

En punkt på turen, var det en av passasjerene som grunnet et synsbedrag, mente at vi nesten var framme. Lasse retter opp i dette ved å påpeke at det er to rullebanelengder igjen å gå, + kryssing av en elv. For å regne ut hvor langt dette er, ringer han likegodt 1881 og spør etter lengden på kjevik rullebane. Etter en hyggelig samtale har vi fått vite at rullebanen er 2 kilometer lang. Rask hoderegning sier oss dermed at vi har 4 kilometer igjen å gå. Som tileggsopplysing får vi vite at grunnet dagens bestemmelser er det kun 1800 meter av rullebanens lenge som kan utnyttes. Vi føler oss mye klokere.

Bagasje ansvarlig – Lasse, hadde også sørget for proviant på turen. Hva er vel mer velsmakende enn kvikk lunsj ute i det fri, klokka halv fire på natta?

Vi ankom flyplassen 03:55, og turen tok dermed en og en halv time. Og som alle sa etter på: ”Det virker mye lengre med bil!”

Pinnen håper alle vil få et fantastisk opphold i New Orleans, og ønsker dere velkommen tilbake ved en seinere anledning.

Tredje verdenskrig og Mari

04.01.09, klokka 19:39

Sted: Idunveien 7b, andre etasje

Parter i konflikt: Margrethe og Lasse

Tidsvitner: Marita og Marita

Skribent: Katrine Torvik

Bakgrunnsinfo: Katrine fikk en plutselig innskytelse, et ønske om å havne i historiebøkene. Den beste måten å gjøre det på, må utvilsomt være å starte en tredje verdenskrig.

Handlingsutløp: Margrethe og Lasse er i ferd med å starte en tredje verdenskrig, utviklet fra en uskyldig putekrig.

Katrine skriver historie.

Putekrigen blir straks mer dramatisk da Lasse går ti

l anskaffelse av en hammer, som Margrethe raskt kaprer. Hun føler seieren er sikret.

Katrine oppfordrer til videre kamp. Dersom en av partene skulle stikke av med seieren nå, ville det ikke bli noe som er verd å skrive om i historiebøkene.

Margrethe legger fra seg hammeren til fordel for det mer harmløse våpenet – Puta. Men tar en time-out i krigen, da hun oppdager putas myke innhold, hvilket ikke burde være uvanlig for en pute.

Klokka 19:47. Et drastisk vendepunkt i krigen finner sted da Margrethe i kampens hete, forlater plassen sin i sofaen, og reiser seg opp i stående stilling. Lasse oppfatter dette som faretruene, og er i tvil om dette er brudd med reglene. Han rådfører seg med seg selv og finner ut at i krig er alt lov. Dermed følger han etter.

Som en følge av dette, er akvariet millimetere fra å gå gulvet. Dette ville hindret krigen fra å utvikle seg videre, og vi kunne i stedet ha endt opp med en ny tsunami. Det jeg skriver ville dermed ikke lengre handlet om det som er i ferd

med å utvikle seg til tredje verdenskrig. Men fortsatt ville det vært historie.

Klokka 19:50. Margrethe tar nok en time-out fra krigen da hum må en tur på toalettet, etter å ha satt over en kanne te. Lasse benytter anledningen til å ta tilbake alle putene Margrethe har kapret på et tidligere stadiet i krigen.

Noe uventet skjer klokka 19:51: Marita kommer plutselig ut fra det ene badet. Hun befinner seg dermed midt i krigsområdet, men er imidlertid i tvil om hvilken side hun skal ta i krigen. Hun velger derfor å fortsette ferden inn på rommet sitt, og lukker døren bak seg. Maritas rolle i krigen blir dermed ubetydelig.

Klokka 19:53. Krigen får et lengre opphold da Lasse tar turen ned trappa, mens Margrethe går på jakt etter sukker.

Klokka 19:55. Krigen tar en uventet vending. En tredje person inkluderes i konflikten da Lasse kommer opp trappa med en alliert. Den allierte (Ole Marius) viser imidlertidig en mørk side ved seg selv, da han vender en kald skulder til Lasse og tar parti med fienden; Margrethe.

Krigens høydepunk finner sted da det oppstår en intern konflikt mellom de allierte. Konflikten starter da Margrethe i et uaktsomt øyeblikk putter sukker i Ole Marius sin tekopp.

20:00. Stille før stormen.

..to be continued...

Halloerdetnoenhjemme?

Hallo?Hallooo?!!
Nei, det er ingen her. Alle har dratt fra meg. Hjem for å feire jul.
Ja, det er koselig med jul, men jeg kan kose meg aleine jeg.
Katrine skal bli voksen denne jula. Lære å klare seg selv.
Lage mat selv, kle seg selv. Stå på egne bein.
Jeg har nådd et hamskifte i livet mitt.

Det store veddemålet..

Jeg hater å tape. Og jeg nekter å tape. Spessielt veddemål. Jeg ingår aldri et veddemål før jeg er sikker på å vinne. Men denne gangen kan jeg ha tatt meg vann over hodet. Likevel, jeg må vinne. Slik er det bare.

Det begynte på øvelse med symfoniorkesteret. (Nei, jeg spiller ikke der, eller kikker på som trommisene i et symfoniorkester gjør, men vi var og så på en øvelse med ”klassen” (i hvert fall den delen av klassen som ikke følte seg for gode til å stille opp)) Og det var greit nok, helt til vi la merke til fyren som satt og spilte tuba på bakerste rekke, da ble denne stunden med symfonien ukas høydepunkt, og tubaisten ble min helt.Mitt under stykket dro han fram den største muten jeg noensinne har sett, og stappa den opp i trakta. Hver gang han tok muten oppi, eller ut av tubaen, fikk meg og Andy latterkikk. Det så sinnssykt vittig ut.

Her startet altså det første veddemålet. Meg og Andy var så fascinert av fyren på tuba, at vi inngikk et veddemål om hvem av oss som først blir tatt inn i symfoniorkesteret på tuba. (Det jeg ikke har sagt til Andreas er at jeg i mine glade korpsdager lærte meg ”til Paris” på tuba, så jeg vil absolutt si at jeg har et forsprang her, og føler vel egentlig at den seieren er sikra.)

Så til veddemål nummer to. Det var i gårkveld, da meg og Andy satt og chilla i Idunveien, at vi kom inn på temaet: bøker. Som de beleste personene vi er, hender det ofte at vi sitter og diskuterer god litteratur på lørdagskvelder. I Hvert fall; Denne diskusjonene resulterte til slutt i nok et veddemål. Nå er det altså om og gjøre å være den første til å utgi en bok. Andy røper etterpå at han en gang fikk 6-er på en novelle i 10. klasse, og jeg føler han juksa som ikke sa det før. Likevel, jeg gikk ut med to karakterer høyre enn Andreas i norsk skriftlig fra videregående. Dette betyr to poeng til meg, og nok en seier. Jeg skal skrive en barnebok. Ikke fordi jeg tror barn sluker alt men fordi jeg liker barnebøker og fordi jeg føler meg litt som et barn selv. Det blir enkelt. Jeg har allerede skaffet meg en illustratør. Marita Skeibruk. En av de fremste.

Andreas har bestemt seg for å ta en ”Asbjørnsen og Moe”. Han skal rundt og samle inn eventyr til sin bok. Stakkars Andreas vet ikke at Asbjørnsen og Moe levde på 1800-tallet og at folk i dag ønsker moderne og spennende litteratur.

Uansett Andreas` gripende interesse for eventyr og Asbjørnsen og Moe, resulterte i ønske om navnebytte ”Andreas Asbjørnsenogmoe Holvik” skal visst bli det nye nå. Han tror det vil klinge bedre når han skal ut og jakte på eventyr. Jeg vet ikke helt. Men i hvert fall, ønske om navnebytte endte til slutt opp i nok et veddemål. ”Hvem blir første mann til å få et godkjent navnebytte?”. Dette er det første punktet hvor jeg føler at jeg ligger litt etter. Før jeg kan søke om navnebytte, må jeg vite hva jeg vil bytte til. Har du et godt forslag, så sleng det inn som kommentar.

Men det stoppet ikke her. I løpet av kvelden i går ble vi til slutt enige om et siste veddemål. Her er det om og gjøre å være førstemann til å vinne en nobelpris. Som sagt, jeg inngår ikke et veddemål uten at jeg er sikker på å vinne, og jeg skal vinne mange nobelpriser. Vet ikke i hva ennå, men det blir noe stort. Jeg er sikker på det.

Nå har jeg i hvert fall nok å gjøre framover. I motsetning til Andreas, har jeg struktur på livet mitt. Struktur er i dette til felle lik seier.

Da sier jeg takk for denne gang. Jeg må gå igang med å å øve tuba og skrive barnebok.

Prates;)

Noen som trenger ved??

Det var mørk og kald morgen i begynnelsen av november. De første snøfnuggene hadde allerede falt over sørlandet. I Idunveien 7b satt Katrine ved frokostbordet og forsøkte å holde varmen over en kopp te. Men fortsatt var det kjølig. Katrine fikk da en lys idé: Peisen! Selvfølgelig må det fyres i peisen, slik Katrine kan minnes at pappa alltid gjorde da Katrine bodde hjemme og levde ut sin lykkelige barndom, uten bekymringer.

Ved godt mot kler Katrine på seg sin varmeste jakke og tar turen ut for å sanke inn litt ved. Hun plukker med seg noen greiner hun finner i "hagen" og tar de med seg inn, godt fornøyd med seg selv. "De andre blir nok glade når de våkner opp til oppvarmet stue", tenker Katrine. Hun tar med seg veden opp i stua, finner fram fyrstikker, og tenner opp i........peisen??

Men hvor i alle dager er peisen??

Katrine leter høyt og lavt. Gjennomsøker leiligheten på langs og på tvers. Men må til slutt innse at det ikke finnes noen peis i Idun veien 7b.

Litt betuttet legger hun fra seg veden på stuebordet. Mens fingrene er blåe, og hun skjelver av kulde, ser hun for seg en knitrende peis, og minnes igjen sin lykkelige, bekymringsløse barndom. Hvor kulde innendørs ikke en gang var et tema

Så tilbake til veden. De andre i leiligheten var ikke så glade som Katrine hadde trodd over at hun tok med seg ved inn i stua en tidilig noevmber-morgen. De syntes visst ikke at ved hører hjemme på stuebordet. Katrine har derfor fått streng beskjed om at veden skal ned i vedkjelleren. I dag.

Så nå sitter jeg her. Peis har jeg ikke, og da er det vel naturlig at jeg heller ikke har noen vedkjeller. Spørsmålet er da hvor jeg gjør av veden?

Om noen skulle ha lyst på litt ved, kan de komme og hente det her i Idunveien 7b.